Hallo? Er det noen friske tanker der inne??

Det irriterer meg grenseløst at ting butter så imot. Vi snakker alt liksom. Trening, mat, søvn, behandlertime, kostplan....u name it.
Jeg er inne i en litt sånn periode der spiseforstyrrelsen nok har endel sterkere stemme enn meg. Faktisk hører jeg lite til min egen stemme. Hallo? Er du der?
Hjernen min egner seg best til å regne kalorier og memorisere kaloritabeller. Det er supert, men utrolig irriterende og dumt og kvalmt og altmulig at det nå står kalorier i en enhet på alle mulige ting i butikken. Spiselige sådan. Ikke at jeg ikke ville regnet det ut anyway, men ...for andre sin del liksom. Andre friske folk som ikke trenger å vite kaloriene i en kjeks. Eller 25 gr druer. Ellerwhatever.
Men på den annen side, de ser kanskje ikke at det står der likevel. Jeg tviler sterkt på at mannen min ser det i hvertfall. Han spiser fint opp både 3 og 4 ganger de 25 grammene med hva det nå enn er, uten å få et grått hår. Og han får jo litt fnatt kan du si når jeg type veier en tomat for å vite kaloriinnholdet. Jeeez....hvor spiseforstyrret er ikke det da??

Men nå sporet jeg jo helt av her.
Poenget var at jeg VIL bli frisk. Jeg er så sabla lei og sliten av at kalorier og mat og trening og dritt og møkk er det eneste som opptar hodet mitt. Og jeg er så lei meg for at jeg ikke klarer å være mamma for mine egne barn. Eller kjæreste med mannen min. At jeg bare MÅÅÅ trene i eksakt så og så mange timer/minutter/sekunder fordi jeg spiste et knekkebrød mer enn planlagt.
Jeg vil jo, så hvorfor er det da så inni hampen vanskelig å bare spise det ekspertene sier jeg trenger? Hvorfor tror jeg at min kropp ikke trenger mer enn et eple, max, uten å rase opp fem kilo? Men fakta er, at jeg tror ikke jeg trenger mer enn det. Nå. Også baller spisefortyrrelse-tankene på seg. Med at jeg bare skal gå ned 2-3-4-5-6 kilo, sånn at jeg har litt å gå på. SÅ kan jeg begynne å spise det de sier. 2200 kalorier (heheh....angsssst).
Men fy søren, tenk så deilig det må være å stå opp, spise frokost, lese avisen eller hva det nå er, ta en kaffe med noen. Og småprate. I stedetfor å svette oppover og regne for harde livet og løpe febrilsk rundt i huset for å oppta tankene med noe annet, eller prøve da... Fordi angsten kommer og slår deg i bakken.
Og nå, nå hæler jeg bare ikke å sloss mot den angsten. Fordi at etter en hel sommer uten behandling, så er alle de friske alternative tankene og handlingene sporløst borte. Og jeg har prøvd...å jada... Men jeg har vel ikke prøvd hardt nok da. For jeg har vel tatt ferie, eller pause, eller gitt litt opp. Fordi at jeg innbiller meg at en pause er bra, at jeg trenger litt slækk. Mens sannheten er at spiseforstyrrelsen ligger der på lur, og bare kaster seg over deg når du er svak. Om det så bare er et sekund. Og vips sitter du i gjørma. Mens spisefortyrrelsen hvisker flotte ord om hvor fint og flott og grønt gresset er der nede....om du bare går ned noen kilo.

Og det driver jeg med da. Går ned. Mens jeg mer enn noe annet ønsker meg å kunne spise fullemåltider, og være normal. Og ha overskudd og hjernekapasitet til familien min.
Så åssen i huleste skal jeg klare å grave fram guts til å sparke fra??
Jeg er jo så sliten.....
Jeg vil bare krabbe under dyna og våkne opp frisk.
Latterlig.
Håpløst.