Jeg vet jeg kan

Jeg kan skrive lister opp og i mente om hve jeg vil og ikke vil i livet mitt. Det er mye. Og jeg kan tenke at det er jo så enkelt. Det er jo bare å gjøre det. Selv etter 20 år mer eller mindre fanget i spisefortyrrelsens klør kan jeg tenke dette.
Andre kan tenke at det er latterlig.
Behandleren min sier det er en fighter der inne. En frisk del, som aldri gir helt opp.
Selvsagt har den gitt opp innimellom. Det er selvsagt dager der jeg graver meg under dyna, og håper jeg skal bli truffet av et svært lokalt steinras eller noe. Dager der jeg ønsker å gi opp, fordi jeg bare er så sliten og føler meg maktesløs.

Nå tenker jeg, Herregud, spis den jævla maten da. Det er mat, det er ikke gift. Det er ikke farlig. Det er medisin. Det er bensin. Alle trenger det. Bare kjenn hvor sliten du er. Kroppen min trenger det, og fortjener det.
Jeg tenker dette.
Jeg får ikke helt til å GJØRE det enda, men jeg er på vei. Jeg vet jeg er på vei.
Jeg kan ikke la meg selv falle ned igjen. Det er ikke sikkert kroppen min vil tåle det engang, etter år der det ene beinet har vært i graven gang på gang. Jeg er ikke 15 år lengre.
Og jeg VIL ikke bruke opp flere år av livet mitt på dette her. Og andres liv. Andre mennesker jeg vet jeg elsker, selv om jeg per nuh ikke helt føler det. Fordi jeg ikke føler. Fordi jeg bruker maten for å ikke føle.