...

Jeg skjønner ikke alt dette med å ta valg.
Ta de riktige valgene. Det høres liksom ut som en slags knapp man kan trykke på eller noe.
Jeg vet fordømt godt hva jeg BURDE gjøre. Men når tiden kommer og jeg står der og skal ta det endelige valget, selv om jeg har tatt aldri så mange valg allerede for å komme dit, så er det som om valgmulighetene er borte. Det er bare en stemme i hodet mitt, og det eksisterer ikke noe valg. Det er ikke noe vinn eller forsvinn.
Det er liksom litt sånn...at samma søren hvor mye jeg vil og kan og tør og håper og tror og alt det der, så hjelper det jo fint lite når det er en annen som er sterkest til syvende og sist.

Baaah, jeg er så møkka drita lei av alt sammen.

Jeg aner jo ikke en gang hvem jeg er. Eller hva jeg er. Det er som om jeg ikke kan føle noe, eller reagere på noe uten å først se reaksjonen til den andre personen. Jeg eier liksom ingenting jeg. Ingen tanker eller følelser eller noe.
Et tomt skall.
Eller, det er jo fullt av bebreidende ord og tanker og følelser, sort of, som spiseforstyrrelsen peprer meg full av. Også blir jeg liksom til den. Vi blir ett liksom.
OMG, dette høres jo lit sjukt ut, men..thats life right now.
Jeg får det ikke til. I dag.
Hvordan skal jeg finne den friske delen av meg når jeg hele livet har vært noe jeg trodde alle andre ønsket jeg ville være da???

what`s happening?

Det er så vanskelig. Jeg føler at jeg holder på å bli..."gal". Eller miste grepet liksom. Type helt. Når verden plutselig blir tåkelagt. Jeg blir nummen. Jeg ser at folk snakker, men jeg hører ikke ordene. Jeg ser alt omkring meg som en film. Og jeg er med, men likevel ikke med. For jeg ser jo på den.
Det er slik timene går. Forsvinner. Plutselig har det gått en hel dag.

Etterpå blir jeg så flau. For at jeg tydelig ikke har vært "tilstede". Jeg føler meg dum, som ikke har fått med meg ting. Og hvis noen spør meg hva jeg har gjort, selv for noen timer siden, så aner jeg ikke. Hjernen min jobber febrilsk, men jeg kan bare ikke huske. Det er som å få jernteppe på eksamen liksom.

Så, holder jeg på å bli sprø liksom eller hva er det skjer med meg?

Jeg kan ikke sette fingeren på en ting eller hendelse eller noe som setter i gang dette her. Men det skjer svært ofte før, under eller rett etter samtale-behandling.
Jeg får også innimellom merkelige prikkinger i spesielt hendene, og jeg har opplevd å kjøre bil der jeg måtte stanse fordi alle omgivelsene, fargene, eller konturene, liksom sklei over i hverandre. Jeg følte jeg var drita full, uten å ha rørt en dråpe. Skremmende.

Jeg skulle ønske noen kunne forklare meg hva det er som skjer med meg. For disse "hendelsene" er skikkelig creapy. Jeg blir redd, og jeg blir redd for når det skal komme igjen.

fjern sa du??

HVOR fjern kan man bli liksom?
Jeg har nettopp vært på samtale. Vekt og full pakke. Etter samtalen måtte jeg på apoteket for å kjøpe næringsdrikker (jeg bare HATER næringsdrikker)(Noen burde seriøst lage næringsdrikker som smaker godt..).
Også skulle jeg ta bussen hjem.
Så sitter jeg der på bussen da, med musikk i ørene og glor ut av vinduet. Ser at det regner. Ser at det regner på vannet. VANNET??? What the f..... ??
Feil buss. Jada. Feil buss, totalt gal retning. Så jeg hopper av bussen på første stopp, og vasser den ganske lange biten tilbake til busstasjonen. I regnet. uten regntøy, selvsagt. For jeg skulle jo ta bussen.
Når jeg omsider kommer inn døra hjemme, kliss våt, dødsliten og en anelse sur, så oppdager jeg at apotek-posen ikke er med meg lengre.
Så de deilige Fresubin næringsdrikkene får noen andre glede seg over. Jeg er ferdig. Over og ut.

psyk-time..

Har hatt samtale med "traume-psykologen" igjen.
Det er liksom veldig slitsomt, og jeg kjenner stadig på lysten til å bare late som om ting aldri har hendt. Surfe videre. Men jeg vet jo åssen det vil gå. Jeg vil jo ikke bli stående. Det vil jo innhente meg igjen, før eller siden. Det gjør jo alltid det. Og faktisk, så er jeg ikke veldig oppestående nå heller. Ting går jo ikke super-great akkurat. Hverken på den ene eller andre måten.
Men, vi satt der da. I lenestolene. Og hun spurte meg en drøss med spørsmål, ut i fra et skjema hun hadde. Jeg vet ikke helt hva slags skjema det var, men hun sa det var noe diagnose-greier. Og at det var delt inn i ulike "diagnoser" hvor hun da spurte meg ørten spørsmål innen de ulike kategoriene. Forferdelig. Jeg liker ikke slike skjemaer. Det er vanskelig å svare riktig. Men...riktig...hva er nå det? Mange spørsmål går i hverandre, og høres like ut. Og mange setninger er altfor lange, slik at jeg har glemt hva den handler om før vi kommer til slutten. Slik jeg er nå. Slik hjernen min funker nå om dagen. Eller ikke...heller.
Jeg var sliten i utgangspunktet av lite søvn, og jeg gruet meg fordi jeg blir som en liten nervebunt i det rommet fordi jeg er så redd for at vi skal snakke om de vanskelig tingene. Det er jo derfor jeg er der. Hallo. Men, lell....
Jeg kom meg gjennom det. Overlevde. Obviously.

Jeg har igjen inntatt vente-modus. Venter på morgenen, venter på kvelden, venter på natta, venter på morgenen....and so on...
Not so great.

hvem prøver jeg å lure?

Noen ganger lurer jeg på hva det egentlig er jeg driver med.
Hvem er det jeg prøver å lure?

Ting er jo ikke akkurat greit.
Smilet mitt er påklistret. Det fins ikke noe ekte i det.
Det går ikke "bare fint" selv om det er ordene som detter ut av munnen min.

Jeg har vært en tur innom sykehuset, som inneliggende pasient altså. Jeg presterte å besvime sist gang jeg var hos behandleren min. Jeg er ganske sikker på at det hele bare var angst. Jeg hadde skikkelig panikk nemlig. Og det endte ikke bra.
Så viste det seg at noen av blodverdiene mine var lave, så da måtte jeg være innlagt i to døgn for å få iv væske. Jeg begriper ikke hvorfor de var lave heller, siden jeg jo har spist mere i det siste enn på lenge. Men, denna kroppen her er jo tydeligvis litt ute å kjøre. Den kjører sitt eget løp, og det er umulig å forutsi noen som helst slags reaksjoner den kommer med.

Men, til saken.
Hvorfor skal jeg hele tiden late som om ting er så jævla bra?
Det er jo sinnsykt energitappende. Og antakelig er det ikke så mange som tror på meg heller.... Men det er som om jeg tror dette selv. Eller....det er vel mere at jeg ikke orker å innrømme for meg selv åssen ting egentlig er. Eller forholde meg til det. Hvis jeg smiler og jatter med, så slipper jeg å følge de triste og vonde følelsene inn dit hvor jeg ikke vil. Dit hvor jeg ikke orker å gå. Dit hvor ting blir så vondt og altoppslukende at jeg dissosierer for å holde ut.

Men....
jeg må dit.
Behandlingen krever det. Behandlerne krever det.
Men jeg er bare ikke klar.
Men på den annen side, vil jeg noen gang bli klar??

Drit og dra

I dag er alt dritt. I dag er alt uoverkommelig, umulig. Jeg vakler på en egg, og lurer på om jeg egentlig er tilstede. Jeg er frynsete, tårene sitter løst, jeg er
u-f-a-t-t-e-l-i-g sliten. Bena bærer meg knapt. Jeg er kvalm. Og mest av alt er jeg så inderlig lei av å ha det sånn.

Hvorfor kan jeg ikke bare gjøre det da?? Jeg vet jo så godt hva som skal til. Men jeg er liksom midt inne i en spiral tydeligvis, og akkurat nå snurrer den FOR fort. Jeg kommer ikke av. Jeg klarer ikke snu.

I morgen kanskje...

Jeg vet jeg kan

Jeg kan skrive lister opp og i mente om hve jeg vil og ikke vil i livet mitt. Det er mye. Og jeg kan tenke at det er jo så enkelt. Det er jo bare å gjøre det. Selv etter 20 år mer eller mindre fanget i spisefortyrrelsens klør kan jeg tenke dette.
Andre kan tenke at det er latterlig.
Behandleren min sier det er en fighter der inne. En frisk del, som aldri gir helt opp.
Selvsagt har den gitt opp innimellom. Det er selvsagt dager der jeg graver meg under dyna, og håper jeg skal bli truffet av et svært lokalt steinras eller noe. Dager der jeg ønsker å gi opp, fordi jeg bare er så sliten og føler meg maktesløs.

Nå tenker jeg, Herregud, spis den jævla maten da. Det er mat, det er ikke gift. Det er ikke farlig. Det er medisin. Det er bensin. Alle trenger det. Bare kjenn hvor sliten du er. Kroppen min trenger det, og fortjener det.
Jeg tenker dette.
Jeg får ikke helt til å GJØRE det enda, men jeg er på vei. Jeg vet jeg er på vei.
Jeg kan ikke la meg selv falle ned igjen. Det er ikke sikkert kroppen min vil tåle det engang, etter år der det ene beinet har vært i graven gang på gang. Jeg er ikke 15 år lengre.
Og jeg VIL ikke bruke opp flere år av livet mitt på dette her. Og andres liv. Andre mennesker jeg vet jeg elsker, selv om jeg per nuh ikke helt føler det. Fordi jeg ikke føler. Fordi jeg bruker maten for å ikke føle.

Kostplan...og garasje...

I dag har jeg fulgt en kostplan til punkt og prikke. Riktignok den laveste, men lell. Alt er spist.
Og jeg har tenkt å klappe meg selv på skulderen for det, for det er et lite skritt i riktig retning.

Ellers er snekkeren begynt arbeidet med den nye garasjen vår <3 Det blir veldig godt å få garasje til frosten kommer.

tøffe dager gitt

Det er så tøft, men det er samtidig så godt at behandleren min ikke er på ferie lengre. For selv om jeg pakket bort angst og tankekaos og kostplaner og lot livet suse forbi i de fire sommerferie-ukene, så var det jammen meg ikke noen dans på roser. Ikke at det er det nå heller. På ingen slags måte. For de fire ukene klarte jeg jammen ta meg å kjøre meg litt langt inni skogene igjen. Og nå leter jeg febrilsk etter en lysning. Men det er himla mye trær, og jeg vet sannelig ikke om jeg engang har åpnet øynene skikkelig. Det kjennes litt ut som om jeg fortsatt er på sommerferie, og suser avsted. I totalt gal retning.
"For å kunne jobbe med disse vanskelige tingene så må du ha krefter. Overskudd. Energi" Sier hun. På andre siden av bordet.
"Jada" sier jeg. Og tygger meg på innsiden av kinnet.
"Som i...du vet...brødskiver og sånn"
"Jada....jeg vet" sier jeg. Igjen.
Og bevares. Jeg VET det jo. Og planene er der, hver dag. I morgen skal jeg.....
Men så vokser liksom kostplanen enda noen hakk i løpet av natta, og når morgenen kommer så krabber angsten oppover halsen min mens jeg smører matpakker til ungene. Jeg prøver å svelge den ned med kaffe, men den vinner. Hver dag.
Så skifter jeg ut "i morgen" med "etterpå". Og noen ganger skjer det, men stort sett ikke. Og inntaket ender på for lite, og vektnåla peker feil vei.
Det skjedde i dag igjen. Enda vi hadde vært på hyttetur og jeg hadde både spist godteri og is og drukket vin.Og mat. Jeg trodde den ville vise opp en drøss med kilo, men den gjorde amazingly nok ikke det.
Men jeg skal ikke fokusere på det teite tallet. For det er ikke tallet som betyr noe her. Det er bare et tall, og selv om det styrer altfor mye, så er det virkelig ikke tallet som er problemet. Og jeg vet det. Veldig godt. Det er heller ikke maten som er problemet.
Så....jeg må bestemme meg da. For å jobbe. For å ta valg. For å konfrontere fortiden. Og jobbe meg gjennom det. Og takle angsten. Ikke la den vinne. De sier den blir mindre hver gang jeg trosser den. Jeg tror aldri jeg har testet ut det skikkelig, for jeg har alltid gitt etter for spisefortyrrelsen. Monsterets brølende stemme i ørene mine.
Eller jeg må avslutte behandling, og vente til jeg evt er klar. Motivert. Har åpnet øynene. Eller noe?
Veiskille, sier behandleren.
Jeg syns det er fryktelig mange av de veiskillene, og jeg blir helt sliten av de. Men det handler om angsten igjen. For å ta nettopp disse valgene. For å ikke bare krype sammen og ikke forholde meg til. For det er det jeg kjenner jeg vil. Hele tiden. Slippe. Slippe mas og bråk og tankekjør og angst og uro. Og valg. Forventninger. Krav. Jeg vil sulle meg inn i spiseforstyrrelsens sløvende nett. Og la verden suse forbi.
Men,kjære tid, jeg VIL jo IKKE det.
Jeg er bare så sliten.
Og jeg orker liksom ikke å kjempe hele tiden. Hvis bare en dag kunne vært enkel.

Hallo? Er det noen friske tanker der inne??

Det irriterer meg grenseløst at ting butter så imot. Vi snakker alt liksom. Trening, mat, søvn, behandlertime, kostplan....u name it.
Jeg er inne i en litt sånn periode der spiseforstyrrelsen nok har endel sterkere stemme enn meg. Faktisk hører jeg lite til min egen stemme. Hallo? Er du der?
Hjernen min egner seg best til å regne kalorier og memorisere kaloritabeller. Det er supert, men utrolig irriterende og dumt og kvalmt og altmulig at det nå står kalorier i en enhet på alle mulige ting i butikken. Spiselige sådan. Ikke at jeg ikke ville regnet det ut anyway, men ...for andre sin del liksom. Andre friske folk som ikke trenger å vite kaloriene i en kjeks. Eller 25 gr druer. Ellerwhatever.
Men på den annen side, de ser kanskje ikke at det står der likevel. Jeg tviler sterkt på at mannen min ser det i hvertfall. Han spiser fint opp både 3 og 4 ganger de 25 grammene med hva det nå enn er, uten å få et grått hår. Og han får jo litt fnatt kan du si når jeg type veier en tomat for å vite kaloriinnholdet. Jeeez....hvor spiseforstyrret er ikke det da??

Men nå sporet jeg jo helt av her.
Poenget var at jeg VIL bli frisk. Jeg er så sabla lei og sliten av at kalorier og mat og trening og dritt og møkk er det eneste som opptar hodet mitt. Og jeg er så lei meg for at jeg ikke klarer å være mamma for mine egne barn. Eller kjæreste med mannen min. At jeg bare MÅÅÅ trene i eksakt så og så mange timer/minutter/sekunder fordi jeg spiste et knekkebrød mer enn planlagt.
Jeg vil jo, så hvorfor er det da så inni hampen vanskelig å bare spise det ekspertene sier jeg trenger? Hvorfor tror jeg at min kropp ikke trenger mer enn et eple, max, uten å rase opp fem kilo? Men fakta er, at jeg tror ikke jeg trenger mer enn det. Nå. Også baller spisefortyrrelse-tankene på seg. Med at jeg bare skal gå ned 2-3-4-5-6 kilo, sånn at jeg har litt å gå på. SÅ kan jeg begynne å spise det de sier. 2200 kalorier (heheh....angsssst).
Men fy søren, tenk så deilig det må være å stå opp, spise frokost, lese avisen eller hva det nå er, ta en kaffe med noen. Og småprate. I stedetfor å svette oppover og regne for harde livet og løpe febrilsk rundt i huset for å oppta tankene med noe annet, eller prøve da... Fordi angsten kommer og slår deg i bakken.
Og nå, nå hæler jeg bare ikke å sloss mot den angsten. Fordi at etter en hel sommer uten behandling, så er alle de friske alternative tankene og handlingene sporløst borte. Og jeg har prøvd...å jada... Men jeg har vel ikke prøvd hardt nok da. For jeg har vel tatt ferie, eller pause, eller gitt litt opp. Fordi at jeg innbiller meg at en pause er bra, at jeg trenger litt slækk. Mens sannheten er at spiseforstyrrelsen ligger der på lur, og bare kaster seg over deg når du er svak. Om det så bare er et sekund. Og vips sitter du i gjørma. Mens spisefortyrrelsen hvisker flotte ord om hvor fint og flott og grønt gresset er der nede....om du bare går ned noen kilo.

Og det driver jeg med da. Går ned. Mens jeg mer enn noe annet ønsker meg å kunne spise fullemåltider, og være normal. Og ha overskudd og hjernekapasitet til familien min.
Så åssen i huleste skal jeg klare å grave fram guts til å sparke fra??
Jeg er jo så sliten.....
Jeg vil bare krabbe under dyna og våkne opp frisk.
Latterlig.
Håpløst.

This is me then...

Jeg har etter mye opp og ned og frem og tilbake bestemt meg for å blogge.
Først av alt fordi jeg bare har, til tider, så sinnsykt mye oppi hodet som bare MÅÅ ut et sted. Jeg elsker å skrive. Dvs, jeg pleier å elske det. Men siste månedene har det litt lite av det også, pga diverse årsaker.
Kaoset oppi hodet mitt skyldes mer eller mindre at jeg ikke er frisk da. Jeg har en depresjon, først av alt, forsøkt behandlet men jeg vet ikke helt om det har funket videre bra... Jeg har spiseforstyrrelse, nærmere bestemt anorexia nervosa, nå atypisk (fordi vekten er ca normal). Denne spiseforstyrrelsen har vært en del av livet mitt i større eller mindre grad det meste av livet mitt, godt over 20 år. Jeg har flere ganger vært under behandling, både på døgn og spesialpost. Siste månedene har jeg vært on my own, med kun polikliniske samtaler ved behov. Jeg har også vært utsatt for ting i barndommen/ungdommen, dessverre, så det står også at jeg har PTSD. Det står mange andre fæncy ord også. Jeg er nylig startet i spesiell behandling for dette, og det er...rett og slett....dritskummelt.... For jeg vet hvor mye det påvirker meg psykisk å dra disse tingene fram i lyset, og det er ganske fristende å bare dytte de langt under teppet igjen og surfe videre på spiseforstyrrelse-bølgen. For det er alternativet. For å bli kvitt det monsteret, må alle de andre monstrene i skapene frem i lyset.
Dette vil være en anonym greie. Derfor gidder jeg ikke si så mye om meg sånn ellers. Annet enn at jeg er over 20 år iallfall, og jeg er både gift og har flere barn. Dette gjør selvsagt ting litt mer komplisert og følsomt. Det er ikke bare meg som påvirkes av min egen selvdestruktive adferd, men også min kjære og våre barn.

Jah...what else liksom??
Jo, jeg er norsk da, har fregner og er mørk blond. Jeg har utdannelse og jobb(til vanlig), enebolig, bil og lots of hybelkaniner til salgs. Ellers er det lite å si.

Hvis noen titter innom her, og deler erfaringer, så blir jeg veldig glad om du skriver noe til meg. Tror jeg.
Ja.
Punktum.