...

Jeg skjønner ikke alt dette med å ta valg.
Ta de riktige valgene. Det høres liksom ut som en slags knapp man kan trykke på eller noe.
Jeg vet fordømt godt hva jeg BURDE gjøre. Men når tiden kommer og jeg står der og skal ta det endelige valget, selv om jeg har tatt aldri så mange valg allerede for å komme dit, så er det som om valgmulighetene er borte. Det er bare en stemme i hodet mitt, og det eksisterer ikke noe valg. Det er ikke noe vinn eller forsvinn.
Det er liksom litt sånn...at samma søren hvor mye jeg vil og kan og tør og håper og tror og alt det der, så hjelper det jo fint lite når det er en annen som er sterkest til syvende og sist.

Baaah, jeg er så møkka drita lei av alt sammen.

Jeg aner jo ikke en gang hvem jeg er. Eller hva jeg er. Det er som om jeg ikke kan føle noe, eller reagere på noe uten å først se reaksjonen til den andre personen. Jeg eier liksom ingenting jeg. Ingen tanker eller følelser eller noe.
Et tomt skall.
Eller, det er jo fullt av bebreidende ord og tanker og følelser, sort of, som spiseforstyrrelsen peprer meg full av. Også blir jeg liksom til den. Vi blir ett liksom.
OMG, dette høres jo lit sjukt ut, men..thats life right now.
Jeg får det ikke til. I dag.
Hvordan skal jeg finne den friske delen av meg når jeg hele livet har vært noe jeg trodde alle andre ønsket jeg ville være da???

what`s happening?

Det er så vanskelig. Jeg føler at jeg holder på å bli..."gal". Eller miste grepet liksom. Type helt. Når verden plutselig blir tåkelagt. Jeg blir nummen. Jeg ser at folk snakker, men jeg hører ikke ordene. Jeg ser alt omkring meg som en film. Og jeg er med, men likevel ikke med. For jeg ser jo på den.
Det er slik timene går. Forsvinner. Plutselig har det gått en hel dag.

Etterpå blir jeg så flau. For at jeg tydelig ikke har vært "tilstede". Jeg føler meg dum, som ikke har fått med meg ting. Og hvis noen spør meg hva jeg har gjort, selv for noen timer siden, så aner jeg ikke. Hjernen min jobber febrilsk, men jeg kan bare ikke huske. Det er som å få jernteppe på eksamen liksom.

Så, holder jeg på å bli sprø liksom eller hva er det skjer med meg?

Jeg kan ikke sette fingeren på en ting eller hendelse eller noe som setter i gang dette her. Men det skjer svært ofte før, under eller rett etter samtale-behandling.
Jeg får også innimellom merkelige prikkinger i spesielt hendene, og jeg har opplevd å kjøre bil der jeg måtte stanse fordi alle omgivelsene, fargene, eller konturene, liksom sklei over i hverandre. Jeg følte jeg var drita full, uten å ha rørt en dråpe. Skremmende.

Jeg skulle ønske noen kunne forklare meg hva det er som skjer med meg. For disse "hendelsene" er skikkelig creapy. Jeg blir redd, og jeg blir redd for når det skal komme igjen.

fjern sa du??

HVOR fjern kan man bli liksom?
Jeg har nettopp vært på samtale. Vekt og full pakke. Etter samtalen måtte jeg på apoteket for å kjøpe næringsdrikker (jeg bare HATER næringsdrikker)(Noen burde seriøst lage næringsdrikker som smaker godt..).
Også skulle jeg ta bussen hjem.
Så sitter jeg der på bussen da, med musikk i ørene og glor ut av vinduet. Ser at det regner. Ser at det regner på vannet. VANNET??? What the f..... ??
Feil buss. Jada. Feil buss, totalt gal retning. Så jeg hopper av bussen på første stopp, og vasser den ganske lange biten tilbake til busstasjonen. I regnet. uten regntøy, selvsagt. For jeg skulle jo ta bussen.
Når jeg omsider kommer inn døra hjemme, kliss våt, dødsliten og en anelse sur, så oppdager jeg at apotek-posen ikke er med meg lengre.
Så de deilige Fresubin næringsdrikkene får noen andre glede seg over. Jeg er ferdig. Over og ut.

psyk-time..

Har hatt samtale med "traume-psykologen" igjen.
Det er liksom veldig slitsomt, og jeg kjenner stadig på lysten til å bare late som om ting aldri har hendt. Surfe videre. Men jeg vet jo åssen det vil gå. Jeg vil jo ikke bli stående. Det vil jo innhente meg igjen, før eller siden. Det gjør jo alltid det. Og faktisk, så er jeg ikke veldig oppestående nå heller. Ting går jo ikke super-great akkurat. Hverken på den ene eller andre måten.
Men, vi satt der da. I lenestolene. Og hun spurte meg en drøss med spørsmål, ut i fra et skjema hun hadde. Jeg vet ikke helt hva slags skjema det var, men hun sa det var noe diagnose-greier. Og at det var delt inn i ulike "diagnoser" hvor hun da spurte meg ørten spørsmål innen de ulike kategoriene. Forferdelig. Jeg liker ikke slike skjemaer. Det er vanskelig å svare riktig. Men...riktig...hva er nå det? Mange spørsmål går i hverandre, og høres like ut. Og mange setninger er altfor lange, slik at jeg har glemt hva den handler om før vi kommer til slutten. Slik jeg er nå. Slik hjernen min funker nå om dagen. Eller ikke...heller.
Jeg var sliten i utgangspunktet av lite søvn, og jeg gruet meg fordi jeg blir som en liten nervebunt i det rommet fordi jeg er så redd for at vi skal snakke om de vanskelig tingene. Det er jo derfor jeg er der. Hallo. Men, lell....
Jeg kom meg gjennom det. Overlevde. Obviously.

Jeg har igjen inntatt vente-modus. Venter på morgenen, venter på kvelden, venter på natta, venter på morgenen....and so on...
Not so great.

hvem prøver jeg å lure?

Noen ganger lurer jeg på hva det egentlig er jeg driver med.
Hvem er det jeg prøver å lure?

Ting er jo ikke akkurat greit.
Smilet mitt er påklistret. Det fins ikke noe ekte i det.
Det går ikke "bare fint" selv om det er ordene som detter ut av munnen min.

Jeg har vært en tur innom sykehuset, som inneliggende pasient altså. Jeg presterte å besvime sist gang jeg var hos behandleren min. Jeg er ganske sikker på at det hele bare var angst. Jeg hadde skikkelig panikk nemlig. Og det endte ikke bra.
Så viste det seg at noen av blodverdiene mine var lave, så da måtte jeg være innlagt i to døgn for å få iv væske. Jeg begriper ikke hvorfor de var lave heller, siden jeg jo har spist mere i det siste enn på lenge. Men, denna kroppen her er jo tydeligvis litt ute å kjøre. Den kjører sitt eget løp, og det er umulig å forutsi noen som helst slags reaksjoner den kommer med.

Men, til saken.
Hvorfor skal jeg hele tiden late som om ting er så jævla bra?
Det er jo sinnsykt energitappende. Og antakelig er det ikke så mange som tror på meg heller.... Men det er som om jeg tror dette selv. Eller....det er vel mere at jeg ikke orker å innrømme for meg selv åssen ting egentlig er. Eller forholde meg til det. Hvis jeg smiler og jatter med, så slipper jeg å følge de triste og vonde følelsene inn dit hvor jeg ikke vil. Dit hvor jeg ikke orker å gå. Dit hvor ting blir så vondt og altoppslukende at jeg dissosierer for å holde ut.

Men....
jeg må dit.
Behandlingen krever det. Behandlerne krever det.
Men jeg er bare ikke klar.
Men på den annen side, vil jeg noen gang bli klar??

Drit og dra

I dag er alt dritt. I dag er alt uoverkommelig, umulig. Jeg vakler på en egg, og lurer på om jeg egentlig er tilstede. Jeg er frynsete, tårene sitter løst, jeg er
u-f-a-t-t-e-l-i-g sliten. Bena bærer meg knapt. Jeg er kvalm. Og mest av alt er jeg så inderlig lei av å ha det sånn.

Hvorfor kan jeg ikke bare gjøre det da?? Jeg vet jo så godt hva som skal til. Men jeg er liksom midt inne i en spiral tydeligvis, og akkurat nå snurrer den FOR fort. Jeg kommer ikke av. Jeg klarer ikke snu.

I morgen kanskje...

Jeg vet jeg kan

Jeg kan skrive lister opp og i mente om hve jeg vil og ikke vil i livet mitt. Det er mye. Og jeg kan tenke at det er jo så enkelt. Det er jo bare å gjøre det. Selv etter 20 år mer eller mindre fanget i spisefortyrrelsens klør kan jeg tenke dette.
Andre kan tenke at det er latterlig.
Behandleren min sier det er en fighter der inne. En frisk del, som aldri gir helt opp.
Selvsagt har den gitt opp innimellom. Det er selvsagt dager der jeg graver meg under dyna, og håper jeg skal bli truffet av et svært lokalt steinras eller noe. Dager der jeg ønsker å gi opp, fordi jeg bare er så sliten og føler meg maktesløs.

Nå tenker jeg, Herregud, spis den jævla maten da. Det er mat, det er ikke gift. Det er ikke farlig. Det er medisin. Det er bensin. Alle trenger det. Bare kjenn hvor sliten du er. Kroppen min trenger det, og fortjener det.
Jeg tenker dette.
Jeg får ikke helt til å GJØRE det enda, men jeg er på vei. Jeg vet jeg er på vei.
Jeg kan ikke la meg selv falle ned igjen. Det er ikke sikkert kroppen min vil tåle det engang, etter år der det ene beinet har vært i graven gang på gang. Jeg er ikke 15 år lengre.
Og jeg VIL ikke bruke opp flere år av livet mitt på dette her. Og andres liv. Andre mennesker jeg vet jeg elsker, selv om jeg per nuh ikke helt føler det. Fordi jeg ikke føler. Fordi jeg bruker maten for å ikke føle.