hvem prøver jeg å lure?

Noen ganger lurer jeg på hva det egentlig er jeg driver med.
Hvem er det jeg prøver å lure?

Ting er jo ikke akkurat greit.
Smilet mitt er påklistret. Det fins ikke noe ekte i det.
Det går ikke "bare fint" selv om det er ordene som detter ut av munnen min.

Jeg har vært en tur innom sykehuset, som inneliggende pasient altså. Jeg presterte å besvime sist gang jeg var hos behandleren min. Jeg er ganske sikker på at det hele bare var angst. Jeg hadde skikkelig panikk nemlig. Og det endte ikke bra.
Så viste det seg at noen av blodverdiene mine var lave, så da måtte jeg være innlagt i to døgn for å få iv væske. Jeg begriper ikke hvorfor de var lave heller, siden jeg jo har spist mere i det siste enn på lenge. Men, denna kroppen her er jo tydeligvis litt ute å kjøre. Den kjører sitt eget løp, og det er umulig å forutsi noen som helst slags reaksjoner den kommer med.

Men, til saken.
Hvorfor skal jeg hele tiden late som om ting er så jævla bra?
Det er jo sinnsykt energitappende. Og antakelig er det ikke så mange som tror på meg heller.... Men det er som om jeg tror dette selv. Eller....det er vel mere at jeg ikke orker å innrømme for meg selv åssen ting egentlig er. Eller forholde meg til det. Hvis jeg smiler og jatter med, så slipper jeg å følge de triste og vonde følelsene inn dit hvor jeg ikke vil. Dit hvor jeg ikke orker å gå. Dit hvor ting blir så vondt og altoppslukende at jeg dissosierer for å holde ut.

Men....
jeg må dit.
Behandlingen krever det. Behandlerne krever det.
Men jeg er bare ikke klar.
Men på den annen side, vil jeg noen gang bli klar??