...

Jeg skjønner ikke alt dette med å ta valg.
Ta de riktige valgene. Det høres liksom ut som en slags knapp man kan trykke på eller noe.
Jeg vet fordømt godt hva jeg BURDE gjøre. Men når tiden kommer og jeg står der og skal ta det endelige valget, selv om jeg har tatt aldri så mange valg allerede for å komme dit, så er det som om valgmulighetene er borte. Det er bare en stemme i hodet mitt, og det eksisterer ikke noe valg. Det er ikke noe vinn eller forsvinn.
Det er liksom litt sånn...at samma søren hvor mye jeg vil og kan og tør og håper og tror og alt det der, så hjelper det jo fint lite når det er en annen som er sterkest til syvende og sist.

Baaah, jeg er så møkka drita lei av alt sammen.

Jeg aner jo ikke en gang hvem jeg er. Eller hva jeg er. Det er som om jeg ikke kan føle noe, eller reagere på noe uten å først se reaksjonen til den andre personen. Jeg eier liksom ingenting jeg. Ingen tanker eller følelser eller noe.
Et tomt skall.
Eller, det er jo fullt av bebreidende ord og tanker og følelser, sort of, som spiseforstyrrelsen peprer meg full av. Også blir jeg liksom til den. Vi blir ett liksom.
OMG, dette høres jo lit sjukt ut, men..thats life right now.
Jeg får det ikke til. I dag.
Hvordan skal jeg finne den friske delen av meg når jeg hele livet har vært noe jeg trodde alle andre ønsket jeg ville være da???