psyk-time..

Har hatt samtale med "traume-psykologen" igjen.
Det er liksom veldig slitsomt, og jeg kjenner stadig på lysten til å bare late som om ting aldri har hendt. Surfe videre. Men jeg vet jo åssen det vil gå. Jeg vil jo ikke bli stående. Det vil jo innhente meg igjen, før eller siden. Det gjør jo alltid det. Og faktisk, så er jeg ikke veldig oppestående nå heller. Ting går jo ikke super-great akkurat. Hverken på den ene eller andre måten.
Men, vi satt der da. I lenestolene. Og hun spurte meg en drøss med spørsmål, ut i fra et skjema hun hadde. Jeg vet ikke helt hva slags skjema det var, men hun sa det var noe diagnose-greier. Og at det var delt inn i ulike "diagnoser" hvor hun da spurte meg ørten spørsmål innen de ulike kategoriene. Forferdelig. Jeg liker ikke slike skjemaer. Det er vanskelig å svare riktig. Men...riktig...hva er nå det? Mange spørsmål går i hverandre, og høres like ut. Og mange setninger er altfor lange, slik at jeg har glemt hva den handler om før vi kommer til slutten. Slik jeg er nå. Slik hjernen min funker nå om dagen. Eller ikke...heller.
Jeg var sliten i utgangspunktet av lite søvn, og jeg gruet meg fordi jeg blir som en liten nervebunt i det rommet fordi jeg er så redd for at vi skal snakke om de vanskelig tingene. Det er jo derfor jeg er der. Hallo. Men, lell....
Jeg kom meg gjennom det. Overlevde. Obviously.

Jeg har igjen inntatt vente-modus. Venter på morgenen, venter på kvelden, venter på natta, venter på morgenen....and so on...
Not so great.