tøffe dager gitt

Det er så tøft, men det er samtidig så godt at behandleren min ikke er på ferie lengre. For selv om jeg pakket bort angst og tankekaos og kostplaner og lot livet suse forbi i de fire sommerferie-ukene, så var det jammen meg ikke noen dans på roser. Ikke at det er det nå heller. På ingen slags måte. For de fire ukene klarte jeg jammen ta meg å kjøre meg litt langt inni skogene igjen. Og nå leter jeg febrilsk etter en lysning. Men det er himla mye trær, og jeg vet sannelig ikke om jeg engang har åpnet øynene skikkelig. Det kjennes litt ut som om jeg fortsatt er på sommerferie, og suser avsted. I totalt gal retning.
"For å kunne jobbe med disse vanskelige tingene så må du ha krefter. Overskudd. Energi" Sier hun. På andre siden av bordet.
"Jada" sier jeg. Og tygger meg på innsiden av kinnet.
"Som i...du vet...brødskiver og sånn"
"Jada....jeg vet" sier jeg. Igjen.
Og bevares. Jeg VET det jo. Og planene er der, hver dag. I morgen skal jeg.....
Men så vokser liksom kostplanen enda noen hakk i løpet av natta, og når morgenen kommer så krabber angsten oppover halsen min mens jeg smører matpakker til ungene. Jeg prøver å svelge den ned med kaffe, men den vinner. Hver dag.
Så skifter jeg ut "i morgen" med "etterpå". Og noen ganger skjer det, men stort sett ikke. Og inntaket ender på for lite, og vektnåla peker feil vei.
Det skjedde i dag igjen. Enda vi hadde vært på hyttetur og jeg hadde både spist godteri og is og drukket vin.Og mat. Jeg trodde den ville vise opp en drøss med kilo, men den gjorde amazingly nok ikke det.
Men jeg skal ikke fokusere på det teite tallet. For det er ikke tallet som betyr noe her. Det er bare et tall, og selv om det styrer altfor mye, så er det virkelig ikke tallet som er problemet. Og jeg vet det. Veldig godt. Det er heller ikke maten som er problemet.
Så....jeg må bestemme meg da. For å jobbe. For å ta valg. For å konfrontere fortiden. Og jobbe meg gjennom det. Og takle angsten. Ikke la den vinne. De sier den blir mindre hver gang jeg trosser den. Jeg tror aldri jeg har testet ut det skikkelig, for jeg har alltid gitt etter for spisefortyrrelsen. Monsterets brølende stemme i ørene mine.
Eller jeg må avslutte behandling, og vente til jeg evt er klar. Motivert. Har åpnet øynene. Eller noe?
Veiskille, sier behandleren.
Jeg syns det er fryktelig mange av de veiskillene, og jeg blir helt sliten av de. Men det handler om angsten igjen. For å ta nettopp disse valgene. For å ikke bare krype sammen og ikke forholde meg til. For det er det jeg kjenner jeg vil. Hele tiden. Slippe. Slippe mas og bråk og tankekjør og angst og uro. Og valg. Forventninger. Krav. Jeg vil sulle meg inn i spiseforstyrrelsens sløvende nett. Og la verden suse forbi.
Men,kjære tid, jeg VIL jo IKKE det.
Jeg er bare så sliten.
Og jeg orker liksom ikke å kjempe hele tiden. Hvis bare en dag kunne vært enkel.