Jeg har etter mye opp og ned og frem og tilbake bestemt meg for å blogge.
Først av alt fordi jeg bare har, til tider, så sinnsykt mye oppi hodet som bare MÅÅ ut et sted. Jeg elsker å skrive. Dvs, jeg pleier å elske det. Men siste månedene har det litt lite av det også, pga diverse årsaker.
Kaoset oppi hodet mitt skyldes mer eller mindre at jeg ikke er frisk da. Jeg har en depresjon, først av alt, forsøkt behandlet men jeg vet ikke helt om det har funket videre bra... Jeg har spiseforstyrrelse, nærmere bestemt anorexia nervosa, nå atypisk (fordi vekten er ca normal). Denne spiseforstyrrelsen har vært en del av livet mitt i større eller mindre grad det meste av livet mitt, godt over 20 år. Jeg har flere ganger vært under behandling, både på døgn og spesialpost. Siste månedene har jeg vært on my own, med kun polikliniske samtaler ved behov. Jeg har også vært utsatt for ting i barndommen/ungdommen, dessverre, så det står også at jeg har PTSD. Det står mange andre fæncy ord også. Jeg er nylig startet i spesiell behandling for dette, og det er...rett og slett....dritskummelt.... For jeg vet hvor mye det påvirker meg psykisk å dra disse tingene fram i lyset, og det er ganske fristende å bare dytte de langt under teppet igjen og surfe videre på spiseforstyrrelse-bølgen. For det er alternativet. For å bli kvitt det monsteret, må alle de andre monstrene i skapene frem i lyset.
Dette vil være en anonym greie. Derfor gidder jeg ikke si så mye om meg sånn ellers. Annet enn at jeg er over 20 år iallfall, og jeg er både gift og har flere barn. Dette gjør selvsagt ting litt mer komplisert og følsomt. Det er ikke bare meg som påvirkes av min egen selvdestruktive adferd, men også min kjære og våre barn.
Jah...what else liksom??
Jo, jeg er norsk da, har fregner og er mørk blond. Jeg har utdannelse og jobb(til vanlig), enebolig, bil og lots of hybelkaniner til salgs. Ellers er det lite å si.
Hvis noen titter innom her, og deler erfaringer, så blir jeg veldig glad om du skriver noe til meg. Tror jeg.
Ja.
Punktum.
Håper du vil få noe ut av bloggingen! For min del har det vært veldig terapeutisk å "dele". Anonymt eller ikke - det føles bra å dele tanker og få tilbakemeldinger.
SvarSlettKjenner meg veldig godt igjen i det du skriver (både i dette innlegget og det over) - spesielt det med å dytte alt under teppet og surfe videre- SÅ fristende. Men som du selv sier - for å bli kvitt det monsteret må man også gjennom mye annet. Å bli frisk er kjempeskummelt, vanskelig - men det er verdt det. Og det må starte med små skritt.
Jeg heier på deg! Og jeg håper denne nye behandlingen kan hjelpe deg - alt som er dritskummelt er jo egentlig nettopp det man trenger.
MANGE MANGE gode klemmer og tanker fra Kristine